Tenkte jeg skulle fortelle deg hvordan det hele startet. Den aller første begynnelsen, på min male - lidenskap. Det er faktisk en søt liten historie. Men da må jeg først få presentere min mann, Paulo. Han er den fødte kunstner og beundringsverdig kreativ.
Han er fantastisk flink å tegne & har drevet med tatovering i over 20 år. Paulo er blant de aller beste innen sjangeren realistisk tatovering. Han eier idag, eget tatoveringsstudio på Sotra, Paulo Lopes Tattooshop. Ooo heisann - her ble det både skryt OG reklame hehe men kjære vene, det står jeg for, virkelig. Vi skal skryte av flinke mennesker. Vi skal løfte våre kjære & nære. Let love rule, hell yes!!
Men okei, tilbake til sporet. Høsten 2011, var jeg inne i en tung og krevende tid i livet - følelsesmessig var jeg rådvill, tung & engstelig. En dag da min mann kom hjem fra jobb, hadde han med en stor handlepose til meg. I den lå det 2-3 lerret, pensler og ulike farger akryl maling. Han lå dette på spisebordet foran meg og sa noe som det her "Her, dette er til deg. jeg er sikker på at om du forsøker å male så vil det gjøre deg godt, å være kreativ er alltid bra for sinnet". Jeg husker jeg så på han, husker ikke hva jeg sa men hva jeg tenkte det ligger på minnet mitt den dag idag. "og hva tenker du at JEG skal få til med dette? ikke kan jeg tegne og male har jeg ikke gjort siden barneskolen". (dette er litt morsomt å tenke tilbake på he-he-he men også ganske fasinerende igrunn)
Han påpekte tvilen min og sa som erfaren kunstner "Når jeg tegner eller tatoverer, eksisterer ikke tid og tanker stilner. Stress forsvinner og der & da slapper jeg av. Så ja, prøv! Ikke gi opp før du har prøvd. Kanskje du er god på å male? Det kan du umulig vite om du gir opp uten å prøve" Jeg husker godt hva han sa til meg, men enda bedre husker jeg hvor bestemt han fremsto - ikke negativt. Tverimot. Han ville så inderlig hjelpe meg - få meg ut av de vanskelige følelser - gi meg noen fredlige stunder.
Oiii, en liten avsporing nå folkens! Men hvor fantastisk er ikke denne lille historien? Jeg blir faktisk rørt når jeg nå skriver den. Tro du meg - dette tenker jeg ofte på, men å skrive det ned og dele det, gjør det hele mye sterkere & nærere. Så der har vi den igjen folkens, nok en bekreftelse på at å SKRIVE ned tanker, følelser eller drømmer du bærer på, få det ned på papiret!
Okei, back on track...
Det er jo ingen hemmelighet akkurat, at jeg tok utfordringen den gangen. Jeg pakket alt ut, lå det foran meg og tenkte så altfor hardt he-he-he. Hvor skal jeg begynne? Hva i all verden skal jeg male? Og med hvilken farge? For å si det sånn, det ble noen merkelige bilder den første tiden der (mindre fine har jeg lyst å skrive og jeg kan le av det idag - min mann også he-he-he) Men det viktigste, jeg var igang. Jeg prøvde. Etterhvert vekket dette nyskjerrigheten min og jeg kjøpte større lerret, mer maling og flere pensler. Jeg forsøkte igjen, på en annen måte; jeg slapp tankene, kontrollen, idet jeg skulle male. Og forsto raskt at det var "løsningen" for meg - ikke tenke, bare være, bare føle. Derfra fant jeg fort min egen male-stil. Abstrakt, fargerikt og uttrykksfullt! Og han hadde fullstendig rett; alt forsvant. Når jeg maler forsvinner tiden, indre stress, tanker stilner og man bare ER - en fantastisk tilstedeværelse, å bare være. Jeg ELSKER å male bilder og jeg Elsker min mann for han åpnet denne døren for meg & for at han har pushet meg videre, heiet på meg og er idag min største fan.